Kampen er over. Eller?

Jeg har ofte tenkt at det vi mennesker ønsker oss, dypest sett, innerste inne, er å høre til et fellesskap. At det er en lengsel som finnes i oss og med denne sommeren, har denne lengselen blitt møtt og gleden har eksplodert. 

England vant kvartfinalen. Norge gikk ut av VM. Hva var det egentlig som stod på spill der ute på banen? Hvilken fortelling har det norske laget skapt denne VM-sommeren?  Det er flere ting som gjør det norske laget spesielt, og kanskje to ord som er de aller viktigste: Rettferdighet og verdighet. 

Laget og teamet tar vare på hverandre, de spiller hverandre gode og viser ydmykhet (og humor) og de er ute og ror sammen med supportene. Jeg ser for meg et vikingskip med rader av menn ved årene, en kaptein som ser mot målet og som slår takten. 

Bom bom!

Ro!

Alle årene treffer vannet på likt, synker under vannoverflaten og trekker båten fremover med synkron muskelkraft og en felles vilje. Båten glir fremover

Bom bom! 

Ro!

Laget selv, supportere, hele Norge og verden har begynt å ro, fordi det er en følelse som er så smittsom, en euforisk fellesskapsfølelse med verdighet og rettferdighet som kompassnål. 

Sangen "Hvem kan seile foruten vind, hvem kan ro uten årer” blir ikke det samme etter denne sommeren. 

I slutten av juni var jeg på en konferanse i Stockholm (FEST - Federation of European Storytellers) der fortellere og folk fra fortellerorganisasjoner fra hele Europa møttes for å dele kunnskap gjennom workshops, foredrag og samtaler. På denne konferansen var disse spørsmålene sentrale; hva slags fortellinger trenger vi i vår tid? På hvilken måte kan kulturarven bidra til nødvendige, nye fortellinger? 

Jeg var allerede bitt av ro-basillen og blitt fan av det norske landslaget. De hadde tatt i bruk vikingkulturarven og fylt den med noe nytt. Jeg kjente på denne følelsen: Hva om det går an å være veldig sterk, mektig og innflytelsesrik og også veldig snill? Eller å ha verdighet og rettferdighet som rettesnor og kompass? Hente frem styrken, men fylle den med noe som gir livet mening og retning? 

Hva er det motsatte av rettferdighet og verdighet? Urettferdighet, løgner, skjulte agendaer, manipulasjon, demonisering og polarisering eller å se ned på andre? 

Når det sniker seg inn mistanker om at FIFA ikke alltid er helt verdige eller rettferdige… og at kampen hadde noen veldig mistenkelige avgjørelser... så gjelder det å holde på verdigheten og håpe at dette som startet denne sommeren ikke er over. 

For meg er det verste som kan skje om vi, som enkeltpersoner eller som samfunn, mister troen på det gode i mennesker, mister troen på at det finnes rettferdighet og verdighet. 

Verden har den ene bølgen etter den andre av kriser. Hvem er vi når det er krise? Jeg har hele tiden tenkt at det er en stor majoritet som ønsker å være del av et fellesskap med grunnleggende verdier og dypt menneskeverd som sin kjerne. Så kommer fotball VM 2026 og viser akkurat dette. 

Er det dette som stod på spill ute på banen? Troen på fellesskapet? Laget som tapte og ble feiret som helter i en kamp som ikke er over, men som jeg håper akkurat har begynt.

Bom bom!

Ro!

Ifølge Rutger Bregman, som har skrevet boken Human Kind, a hopeful history, er det som har gjort at vi som art har overlevd, ikke vår fysiske styrke, men vårt fellesskap og evnen til å ta vare på hverandre. Han beskriver hvordan de sterkeste var de som hadde mest å gi til fellesskapet og at både grådighet og det å skryte av seg selv var tabu.

“Also taboo among hunter-gatheres was stockpiling and hoarding. For most of our history we didn’t collect things, but friendship.” (side 98)

Det er altså fortellinger fra en fjern fortid da vi mennesker ikke samlet på ting, men på vennskap. Og det er altså grunnen til at vi overlevde. 

Jeg kan seile foruten vind, 

jeg kan ro uten årer,

men ikke skilles fra vennen min

uten å felle tårer

La denne WM-sommeren være en påminnelse om verdighet og rettferdighet og hva ekte styrke burde brukes til. Det er nok av utfordringene som venter og kanskje det er nå vi skal gjøre som Erling Braut Haaland sang da han var 16 eller 17:

Gutta kan dåkk slutte og prate så møye

Då blir det ikkje någe løye

Prat heller om verdenskrise

Eg syns det mye viktigare

Bom bom!

Ro!

...til fellesskapsfølelse vinner over polarisering og vi finner retningen sammen og en ny fortelling om hva styrke er.