EN KUR MOT MISMOT

EN KUR MOT MISMOT

Jeg har hørt på kongens nyttårstale. Kongen forteller om det som for han og dronningen er en effektiv kur mot mismot – og en sterk motivasjon for å gå løs på en ny dag.

Her er kuren med kongens ord: 

 ‘Geden over å være sammen med mennesker som får til noe bra i fellesskap og som tar vare på hverandre.

Bare se for dere:

Et mannskor ytterst på kaikanten – syngende av full hals i stiv kuling.

Et idrettslag der treningen gir barna glede, mestring og vennskap.

En språkcafé i en liten bygd der latteren runger blant mennesker fra forskjellige land som har funnet seg et nytt hjem her hos oss.’

Han beskriver hvordan folk føler seg verdsatt og har en vilje til å bidra til et godt fellesskap.

Å føle seg verdsatt

Ordene hans treffer meg. Jeg tenker tilbake til en kveld, jeg gikk for å legge meg og kjente på en slags sorg blandet med uro, kanskje mismot? Sammen med uroen kom dette spørsmålet: er det noe jeg angrer på i livet mitt? 

Og svaret var: ja. 

Jeg angret på at jeg ikke hadde verdsatt meg selv høyere. Jeg gikk gjennom livet mitt i tankene og kom frem til at det at jeg ikke verdsatte meg selv, førte til at jeg tok valg med negative konsekvenser for meg selv og for andre. 

Min egen selvfølelse er på en måte en personlig ting, det er min egen fortelling om meg selv. Den blir formet av en slags indre fortellerstemme sammen med en følelse: hvem jeg er  egentlig? Hvordan føles det å være meg i respons på alle hendelser i mitt liv?

Og det er ingen tvil om at medier av alle slag påvirker folks fortelling om seg selv. Kongens tale bekrefter en av mine grunnleggende verdier. At alle er like mye verdt som den de er, forankret i menneskerettighetene og et styringskompass for et liberalt demokrati. 

Gjennom mine sosiale medier, men også i redaktørstyrte medier, så stormer det nå en krig. En krig mot nettopp denne helt grunnleggende verdien, at alle er like mye verdt som den de er. Det er som om det kommer bølge etter bølge av angrep på nettopp denne grunnverdien. 

Jeg kan forstå en ting, at om denne grunnverdien brukes til å ikke snakke om, eller å ikke handle i forhold til helt reelle problemer, så er det veldig dumt. Jeg støtter hundre prosent at vi må kunne snakke åpent og direkte om utfordringer i samfunnet. 

Det jeg opplever at det blir så problematisk er når konklusjonen er på gruppenivå. Denne og denne gruppen ødelegger vårt samfunn, først og fremst på grunn av den de er. 

Hvem bidrar til fellesskapet?

Hva undergraver et samfunns fellesskap? Hvem undergraver et samfunns fellesskap? 

Et eksempel kan være parallellsamfunn som ikke kjenner lojalitet til storsamfunnet og som ikke følger landets lover. 

Da kan alle være enige om at det er et stort problem og samfunnet og enkeltpersoner må gjøre tiltak. 

Fra den danske dokumentaren Den sorte svane, kunne man se at kriminelle bander i Danmark samarbeidet med advokater og politikere helt inn i det danske samfunnets elite. 

TV-serien Exit, som er inspirert av hendelser fra finansmiljøet i Norge, viser en kultur der bidrag til fellesskapet og respekten for norske lover eller for medmennesker i det hele tatt, ikke er særlig høy. 

Abid Raja har skrevet om utfordringer i noen innvandrermiljøer med parallellsamfunn og lite lojalitetsfølelse til storsamfunnet. 

Det kunne blitt en lang liste her med eksempler på mennesker og miljøer som viser liten vilje til å bidra til fellesskapet.

Som jeg nevnte tidligere: Problemer og utfordringer vi har i samfunnet må møtes og snakkes om. Her kommer grunnverdien inn: Det må være mulig å skille mellom hva folk gjør og er en del av -  og hvem de er født som.

Det må være mulig å skille mellom faktiske utfordringer og det å gi grupper merkelapper som gjør at uansett hva de gjør, så blir de ikke verdsatt som den de er. 

Hallo høyresiden, hallo venstresiden, hallo medmenneske, våkn opp!

Jeg tror ikke det er mulig å verdsette seg selv på ekte for den man er, uten å utvise den samme generøsiteten for andre. Arroganse og oppblåsthet og nedlatenhet overfor andre er ikke selvverd. 

Alle kan gjøre feil, men det er å gjøre feil. Ikke å være feil. 

 Å bidra til fellesskapet uansett hva du ellers har å slite med

Kongens tale handler om viktigheten av fellesskap i vårt land.

Et  fellesskap som må bygges kontinuerlig. 

Henger det sammen, å kjenne at man hører til, er verdsatt som den man er og viljen til å bidra?

Han taler til det norske folk. Til alle som bor i Norge. Han sier: det som gir mening til mitt  og dronningens liv er fellesskapsfølelsen. Den fellesskapsfølelsen som han snakker om innebærer: å føle seg verdsatt og kjenne på tilhørighet.

Jeg hører til i denne gruppen, på dette stedet. Her er jeg viktig.

Kongen sa det så fint: Alle kan bidra til å skape et fellesskap uansett hva de ellers har å slite med. 

Og dette:

‘2026 er Totalforsvarsåret. Vårt beste sivile vern både i fred, krise og i verste fall krig, er en befolkning som står sammen, og som er villig til å bidra – hver på sin måte. Både med hode, hjerte og hender. Med tid og med krefter. Velkommen på laget, hver og en.’’

KH,

Tiril